141:1 David beder Herren komme ham til hjelp i hans nød og særlig vokte ham for syndig tale og for å ta del i de ugudeliges onde gjerninger, hvortil deres søte frukter lett kunde lokke ham; han vil heller la sig tukte av de rettferdige, selv om det skulde vare lenge, 1-5. Han uttaler i tillit til Herren sin forvissning om at hans fiender, som har ført ham og hans venner til undergangens rand, skal se sine høvdinger tilintetgjort og derved komme til å sanne hans advarende ord til dem, og slutter så med bønn om at Herren må vokte ham for fiendenes efterstrebelser og la dem falle i sine egne garn, 6-10.
141:1 En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
141:2 La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!
141:3 Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
141:4 Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!
141:5 La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
141:6 Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
141:7 Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.
141:8 For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
141:9 Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
141:10 La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
Created with HTMLCompiler by BibleDatabase