Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

 

Psalms 62

[1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [11] [12] [13] [14] [15] [16] [17] [18] [19] [20] [21] [22] [23] [24] [25] [26] [27] [28] [29] [30] [31] [32] [33] [34] [35] [36] [37] [38] [39] [40] [41] [42] [43] [44] [45] [46] [47] [48] [49] [50] [51] [52] [53] [54] [55] [56] [57] [58] [59] [60] [61] [62] [63] [64] [65] [66] [67] [68] [69] [70] [71] [72] [73] [74] [75] [76] [77] [78] [79] [80] [81] [82] [83] [84] [85] [86] [87] [88] [89] [90] [91] [92] [93] [94] [95] [96] [97] [98] [99] [100] [101] [102] [103] [104] [105] [106] [107] [108] [109] [110] [111] [112] [113] [114] [115] [116] [117] [118] [119] [120] [121] [122] [123] [124] [125] [126] [127] [128] [129] [130] [131] [132] [133] [134] [135] [136] [137] [138] [139] [140] [141] [142] [143] [144] [145] [146] [147] [148] [149] [150]

62:1 David vidner at han bare finner sin hvile i Gud, hans eneste hjelper, som sikkert vil frelse ham og gjøre hans fienders uavlatelige angrep på hans liv og verdighet til skamme, 2-5. Han tilskynder sig selv til fremdeles å søke sin hvile i Gud, som alene kan og visselig skal redde ham, 6-8. Han formaner sine venner til likeledes å stole på Gud og advarer dem mot å sette sin lit til noget annet enn ham, 9-13.

62:1 Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David.

62:2 Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse.

62:3 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.

62:4 Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om?

62:5 De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela.

62:6 Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp.

62:7 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes.

62:8 Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.

62:9 Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela.

62:10 Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.

62:11 Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!

62:12 En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det*, at styrke hører Gud til. # <* d.e. Gud har gjentatte ganger sagt.>

62:13 Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning.

 

Created with HTMLCompiler by BibleDatabase

Webnet77.com