57:1 David beder Gud om nåde og uttaler sin forvissning om at han i sin nåde og trofasthet vil frelse ham fra de mektige og blodgjerrige fiender som omgir ham og truer ham med undergang, og ødelegge dem selv, 2-7. Han lover å ville prise Gud for all verden for denne hans herlige frelse, 8-12.
57:1 Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen**. # <* kanskje melodien.> # <** 1SA 22, 1; 24, 4.>
57:2 Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.
57:3 Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.
57:4 Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
57:5 Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.
57:6 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
57:7 De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.
57:8 Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.
57:9 Våkn op, min ære*, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. # <* d.e. sjel.>
57:10 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.
57:11 For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
57:12 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
Created with HTMLCompiler by BibleDatabase