Main Index: Norwegian (Bibelselskapets utgave 1930)

 

Job 2

[1] [2] [3] [4] [5] [6] [7] [8] [9] [10] [11] [12] [13] [14] [15] [16] [17] [18] [19] [20] [21] [22] [23] [24] [25] [26] [27] [28] [29] [30] [31] [32] [33] [34] [35] [36] [37] [38] [39] [40] [41] [42]

2:1 Satan påstår at prøven ikke er tilstrekkelig så lenge Gud sparer Job selv, 1-5. Herren gir Job i Satans hånd; han tilreder ham ille med onde bylder; Jobs hustru blir utålmodig, men han viser henne til rette; han selv er ennu tålmodig, 6-10. Jobs tre venner kommer for å trøste ham; de er meget bedrøvet over hans ulykke, 11-13.

2:1 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan og stilte sig frem for Herren.

2:2 Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden.

2:3 Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennu er han like ulastelig, og du har uten grunn egget mig til å ødelegge ham.

2:4 Men Satan svarte Herren: Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv.

2:5 Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt.

2:6 Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd; spar bare hans liv!

2:7 Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn, og han slo Job med onde bylder fra fotsålen til issen.

2:8 Og han tok sig et potteskår og skrapte sig med, der han satt midt i asken.

2:9 Da sa hans hustru til ham: Holder du dig ennu like ulastelig? Si Gud farvel og dø!

2:10 Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde? Under alt dette syndet Job ikke med sine leber.

2:11 Da Jobs tre venner fikk høre om all denne ulykke som var kommet over ham, kom de fra hver sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama; og de avtalte med hverandre å gå til ham for å vise ham medynk og trøste ham.

2:12 Men da de så op et stykke ifra, kjente de ham ikke, og de brast i gråt og sønderrev sine kapper og kastet støv op imot himmelen, ned over sine hoder.

2:13 Og de satt hos ham på jorden i syv dager og syv netter, og ingen talte et ord til ham; for de så at hans pine var såre stor.

 

Created with HTMLCompiler by BibleDatabase

Webnet77.com